Lydstøtte
Enkelt nivå
Middels nivå
Det var en gang en ung mann som het Bendik. Han red av gårde til Sørlandet for å finne seg jobb og aller helst ei ung og vakker kone. Skjebnen ville det slik at den unge, modige Bendik aldri skulle komme hjem. Etter en tid kom han fram til en kongsgård, og han hadde ikke vært der lenge før han fikk se kongsdatteren Årolilja. Bendik falt pladask og ble hodestups forelsket i den vakre jenta.
Kongen, altså faren til Årolilja, var en sta og overbeskyttende mann. Han voktet datteren sin, og han fikk bygget ei gulltrapp opp til rommet hennes. Han sverget at den som gikk opp trappa uten hans vilje og lov, ville bli drept. Bendik var ikke redd for kongen, han var bare forelsket, og han sa høyt: «Jeg kan gå den trappa, rett foran kongens øyne.»
Dagene gikk, og hver dag var Bendik ute i skogen og jaktet på hjort og rådyr. Om natten besøkte han Årolilja på hennes rom. Han overøste henne med kjærlighetserklæringer, og for hver dag vokste deres kjærlighet. Bendik likte alt med Årolilja, men spesielt godt likte han håret hennes. Det gule, lange håret var som epler på en gren, syntes Bendik, og bare det å få være sammen med Årolilja fylte ham med solskinn i hjerte og sinn. «Årolilja, jeg kan ikke leve uten deg», sa han.
En dag våknet kongen av at han hadde mareritt. Han drømte dårlig om både Årolilja og Bendik, og han klarte ikke å kaste drømmen fra seg. Litt senere samme dag kom en ung tjenestegutt inn til kongen. Tjenestegutten røpet for kongen at Bendik hadde besøkt Åroliljas rom om natta. Da kongen fikk høre om dette, ble han så sint at han sverget på at Bendik måtte dø, koste hva det koste ville.
Kongen slo neven i bordet og sa:
"Om jeg skulle erobre hele verden, skal ikke Bendik få nyte livet."
"Om Nidarosdomen ble dekket av bly, tre ganger på ny, så skal ikke Bendik få nyte livet.»
"Om Nidarosdomen ble fylt tre ganger med gull, så skal ikke Bendik få nyte livet."
Kongen sto tidlig opp, før soloppgang, og i trappen utenfor rommet møtte han Årolilja. Årolilja stirret forbauset på faren sin og spurte hva han gjorde der på den tida. Da svarte faren at han var kommet for å se datterens frier. Og at han var kommet for å ta ham til fange for senere å drepe ham. Årolilja gråt og ba om at Bendik måtte få leve, og at de to skulle få gifte seg med hverandre, men kongen var ikke til å bøye.
Det viste seg at det var vanskelig å ta Bendik til fange, han var så sterk at uansett hva slags tau de brukte, så klarte han å rive av tauene og komme seg løs. Da var det at den unge tjenestegutten igjen kom til kongen. Han hvisket i øret hans at han skulle ta Åroliljas lange, gule hår og binde Bendik med det. Kongen gjorde dette, og dermed var Bendik fanget. Han kunne ikke få seg til å ødelegge det lange, vakre håret som han elsket.
Det var mange som ba for Bendiks liv, og den første som kom, var dronningen. Hun minte kongen på at han en gang hadde lovet henne at han ikke ville nekte henne noe hun ba om, men i denne saken stod kongen på sitt. Bendik må dø. Alt som kunne krype og gå kom og ba for Bendiks liv, ja, alt som hadde liv. Det var trærne som vaiet i vinden, barnet som lå i vogga, hjorten som vandret i skogen og fisken på havets bunn. Det var fuglen på ville kvisten, blomstene på sommereng, ja, til og med en engel kom, men kongen var ikke til å bøye.
Så kom den dagen da Bendik skulle henrettes. Bendik tok et gullbånd av armen og sa til sin venn Hauk: "Hogg hodet av meg, du, som er familie og venn." Når han først skulle dø, ville han ikke bli drept av noen som sto lavere i rang enn ham selv.
Årolilja, hun gråt og hun gråt. Det var ingenting som kunne stoppe henne. Hun gråt så hele kroppen ristet, mens hun tente lys i kirka for sin kjære Bendik. Men Bendik ville ikke høre på gråten hennes. Ikke gråt for meg, Årolilja. Når jeg hører gråten din, kjennes det ut som hjertet sprenges. Årolilja stanset gråten og satte seg ned for å gre det gule håret hans, så satte hun en silkelue på hodet hans før Hauk hogget det av. Bendik døde utenfor kirka, mens inne foran alteret sprakk Åroliljas hjerte.
Neste dag da kongen ba om å få snakke med Årolilja, kom tjeneren tilbake og fortalte at Årolilja var død. Årolilja kunne ikke leve uten sin kjære Bendik. Da dronningen fikk høre dette, ble hun helt fra seg, og hun ropte til kongen: "Du fortjener et liv i ensomhet. Ikke har du datter og aldri får du svigersønn". Nå angret kongen og sa at om han bare hadde visst, så ville ikke Bendik ha dødd, men dronningen svarte at "Nå er det for sent å være god".
De to elskende ble gravlagt på hver sin side av kirka. Bendik på nordsida og Årolilja på sørsida. Opp fra graven til begge to vokste det vakre liljer, og disse liljene vokste seg høyt over kirketaket og flettet seg sammen. Der sto de som et symbol på deres kjærlighet, og som en påminnelse til kongen om hva han hadde gjort.
Kongen, altså faren til Årolilja, var en sta og overbeskyttende mann. Han voktet datteren sin, og han fikk bygget ei gulltrapp opp til rommet hennes. Han sverget at den som gikk opp trappa uten hans vilje og lov, ville bli drept. Bendik var ikke redd for kongen, han var bare forelsket, og han sa høyt: «Jeg kan gå den trappa, rett foran kongens øyne.»
Dagene gikk, og hver dag var Bendik ute i skogen og jaktet på hjort og rådyr. Om natten besøkte han Årolilja på hennes rom. Han overøste henne med kjærlighetserklæringer, og for hver dag vokste deres kjærlighet. Bendik likte alt med Årolilja, men spesielt godt likte han håret hennes. Det gule, lange håret var som epler på en gren, syntes Bendik, og bare det å få være sammen med Årolilja fylte ham med solskinn i hjerte og sinn. «Årolilja, jeg kan ikke leve uten deg», sa han.
En dag våknet kongen av at han hadde mareritt. Han drømte dårlig om både Årolilja og Bendik, og han klarte ikke å kaste drømmen fra seg. Litt senere samme dag kom en ung tjenestegutt inn til kongen. Tjenestegutten røpet for kongen at Bendik hadde besøkt Åroliljas rom om natta. Da kongen fikk høre om dette, ble han så sint at han sverget på at Bendik måtte dø, koste hva det koste ville.
Kongen slo neven i bordet og sa:
"Om jeg skulle erobre hele verden, skal ikke Bendik få nyte livet."
"Om Nidarosdomen ble dekket av bly, tre ganger på ny, så skal ikke Bendik få nyte livet.»
"Om Nidarosdomen ble fylt tre ganger med gull, så skal ikke Bendik få nyte livet."
Kongen sto tidlig opp, før soloppgang, og i trappen utenfor rommet møtte han Årolilja. Årolilja stirret forbauset på faren sin og spurte hva han gjorde der på den tida. Da svarte faren at han var kommet for å se datterens frier. Og at han var kommet for å ta ham til fange for senere å drepe ham. Årolilja gråt og ba om at Bendik måtte få leve, og at de to skulle få gifte seg med hverandre, men kongen var ikke til å bøye.
Det viste seg at det var vanskelig å ta Bendik til fange, han var så sterk at uansett hva slags tau de brukte, så klarte han å rive av tauene og komme seg løs. Da var det at den unge tjenestegutten igjen kom til kongen. Han hvisket i øret hans at han skulle ta Åroliljas lange, gule hår og binde Bendik med det. Kongen gjorde dette, og dermed var Bendik fanget. Han kunne ikke få seg til å ødelegge det lange, vakre håret som han elsket.
Det var mange som ba for Bendiks liv, og den første som kom, var dronningen. Hun minte kongen på at han en gang hadde lovet henne at han ikke ville nekte henne noe hun ba om, men i denne saken stod kongen på sitt. Bendik må dø. Alt som kunne krype og gå kom og ba for Bendiks liv, ja, alt som hadde liv. Det var trærne som vaiet i vinden, barnet som lå i vogga, hjorten som vandret i skogen og fisken på havets bunn. Det var fuglen på ville kvisten, blomstene på sommereng, ja, til og med en engel kom, men kongen var ikke til å bøye.
Så kom den dagen da Bendik skulle henrettes. Bendik tok et gullbånd av armen og sa til sin venn Hauk: "Hogg hodet av meg, du, som er familie og venn." Når han først skulle dø, ville han ikke bli drept av noen som sto lavere i rang enn ham selv.
Årolilja, hun gråt og hun gråt. Det var ingenting som kunne stoppe henne. Hun gråt så hele kroppen ristet, mens hun tente lys i kirka for sin kjære Bendik. Men Bendik ville ikke høre på gråten hennes. Ikke gråt for meg, Årolilja. Når jeg hører gråten din, kjennes det ut som hjertet sprenges. Årolilja stanset gråten og satte seg ned for å gre det gule håret hans, så satte hun en silkelue på hodet hans før Hauk hogget det av. Bendik døde utenfor kirka, mens inne foran alteret sprakk Åroliljas hjerte.
Neste dag da kongen ba om å få snakke med Årolilja, kom tjeneren tilbake og fortalte at Årolilja var død. Årolilja kunne ikke leve uten sin kjære Bendik. Da dronningen fikk høre dette, ble hun helt fra seg, og hun ropte til kongen: "Du fortjener et liv i ensomhet. Ikke har du datter og aldri får du svigersønn". Nå angret kongen og sa at om han bare hadde visst, så ville ikke Bendik ha dødd, men dronningen svarte at "Nå er det for sent å være god".
De to elskende ble gravlagt på hver sin side av kirka. Bendik på nordsida og Årolilja på sørsida. Opp fra graven til begge to vokste det vakre liljer, og disse liljene vokste seg høyt over kirketaket og flettet seg sammen. Der sto de som et symbol på deres kjærlighet, og som en påminnelse til kongen om hva han hadde gjort.
