Lydstøtte

De fem nasjonale minoritetene i Norge

Norge har vært et flerkulturelt land i mange hundre år. I tillegg til samene, har Norge fem nasjonale minoriteter. Dette er folkegrupper som har levd i Norge i minst 100 år, og som har bidratt til å forme landet og kulturen. Jøder, Kvener/Norskfinner, Skogfinner, Romer, Romanifolket/Tatere.

Disse gruppene har egne språk, tradisjoner og historier. Noen har blitt møtt med fordommer og urettferdig behandling, mens andre har vært mer usynlige i det offentlige.

Nasjonale minoriteter har rett til å bevare og utvikle sin kultur. Det betyr at de har rett til å bruke sitt eget språk, holde fast ved sine tradisjoner og utøve sin religion. Norge har skrevet under på flere avtaler som skal beskytte disse rettighetene.

Det er viktig å lære om nasjonale minoriteter for å forstå Norges historie bedre – og for å bidra til et samfunn der alle føler seg sett og respektert.

Hvor kom de fra?

Skogfinner: kom fra finske skogområder og bosatte seg særlig på Finnskogen fra 1600- tallet.

Kvener/norskfinner: har lang historie i nordområdene. De levde og flyttet i områder som senere fikk tydeligere grenser mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Derfor er det vanskelig å tidfeste tilhørigheten til Norge nøyaktig.

Romer: kom til Norge på slutten av 1800-tallet. Lovendringer på 1920-tallet gjorde at romer ble utestengt fra Norge, og mange mistet sine norske pass. Først på 1950-tallet fikk noen komme tilbake til landet.

Romanifolket/tatere: har hatt tilknytning til Norge siden begynnelsen av 1500-tallet og har ofte hatt et reisende levesett.

Jøder: fikk ikke adgang til Norge før jødeparagrafen ble opphevet i 1851. 

Forbudte språk

Nøkkelord: fornorskningspolitikk – morsmål – internatskole – minoritetsspråk – identitet – kultur – historie

I mange land snakker folk flere språk. Kanskje ett språk hjemme og et annet på skolen. Det er vanlig. Men noen steder i verden har det vært forbudt å snakke enkelte språk. Det har også skjedd i Norge.

Hva er fornorskningspolitikken?

I Norge hadde myndighetene en plan om at alle skulle bli mest mulig «norske». Dette kaller vi fornorskningspolitikken. Den varte i over 100 år, og var sterkest fra midten av 1800-tallet til 1970-tallet. Folk fra nasjonale minoriteter hadde sine egne språk. Men de fikk ikke bruke dem. I skolen var det forbudt å snakke kvensk, samisk og andre språk. Mange barn måtte bo på internatskole. Der var det bare lov å snakke norsk. Hvis de snakket morsmålet sitt, kunne de få straff.

Hvilke språk snakket minoritetene?

Kvener snakket kvensk. Skogfinner snakket en spesiell finsk dialekt. Romer og romanifolk/tatere snakket romanés og romani. Jøder snakket jiddisch og hebraisk i religiøse sammenhenger.

Hva skjer i dag?

I dag er det lov å snakke alle språk i Norge. Men noen språk er nesten forsvunnet fordi de ikke ble brukt på mange år. Det finnes nå undervisning i kvensk og finsk på noen skoler. Det jobbes med å redde språkene romanés og romani, men få bruker dem daglig. Språk er viktig for identitet. Når språk forsvinner, forsvinner også en viktig del av kulturen og historien. Derfor er det viktig å støtte arbeidet med å ta vare på minoritetsspråkene.

Typisk norsk

Når vi snakker om hva som er typisk norsk, må vi også spørre hvem som har fått være med på å definere det norske. De nasjonale minoritetene har levd i Norge i mange hundre år. Likevel har språkene, kulturene og historiene deres ofte blitt usynlige, misforstått eller diskriminert. Derfor skal vi undersøke hva historien til de nasjonale minoritetene kan lære oss om Norge.

Den lange reisen.

De nasjonale minoritetene i Norge har ulike historier. Noen kom til Norge for flere hundre år siden. Noen bosatte seg i bestemte områder. Andre levde mer reisende liv. Noen ble stengt ute, kontrollert eller diskriminert av myndighetene.